"Å være på rett spor uten å gjøre noe, betyr at du vil bli truffet av toget."

Ett år som trener for juniorer går fort. Så fort at jeg ikke har klart å skrive noe på denne bloggen. Når jeg fikk jobben hadde jeg mange visjoner og ideer, men innså rakst at det ikke er mulig å omsette så mye av dette på kun ett år, i hvert fall når en har begrenset med tid tilgjengelig. Det har uansett vært lærerikt og inspirerende og jeg sitter igjen med en følelse om at dette er noe jeg hat lyst til å jobbe videre med, helst i noen år til.

Jeg hadde satt meg en del mål som jeg håpet å kunne nå. Ett av målene mine var å være synlig. Å være en trener som er lett å nå enten via mail, telefon eller på samlingsplass. Jeg føler at jeg lyktes med dette, og har også følt at dette gjorde at jeg fikk oppfylt et annet delmål, som var god relasjon til utøvere og deres klubb og trenere.

En skal ikke legge skjul på at en som er trener for Norge er opptatt av at utøverne lykkes innen orientering. Om det så skal måles i forhold til medaljer eller utvikling og egne satte prestasjonsmål legger jeg meg ikke opp i. Det eneste jeg er bevisst på er at jeg har som mål at utøverne blir motiverte til å fortsette med satsning innen orientering. En medalje i de ulike mesterskapene smaker selvfølgelig godt, men en fornøyd og glad utøver er mer verdt enn dette i denne aldersgruppen.

Sesongen gikk fort, og det jeg husker best er samtalene der jeg fikk oppleve at utøverne stolte på treneren, og stolte på rådene og svarene jeg ga og der de kan le og gråte sammen med meg. Det er nok opplevelser som jeg ikke vil bytte ut mot noe «gullmedalje».

Å være tilbake på EYOC, JEC og JWOC var også en morsom opplevelse. Jeg husker veldig godt da jeg løp disse mesterskapene selv. Uttaksprosessen til JWOC fikk mye oppmerksomhet. Det jeg er mest skuffet over er at mange personer mente veldig mye anonymt, å stå frem og ta praten enten med Sverre eller meg, var de ikke interessert i. Ganske interessant å se at uansett forbund eller land, så finnes det alltid folk som mener mye uten å stå frem. Det samme opplevde jeg som utøver i Tyskland, men det som er godt er, at det gjør utøverne bare sterkere.

Sesongen har selvfølgelig ikke bare vært solskinn og jeg har lært veldig mye og er klar for å løfte meg som trener. Jeg håper og tror at Norsk Orientering er på riktig vei. I Tyskland ser vi at ting tar tid før det løfter en o-nasjon, men at Tyskland klarte så gode prestasjoner i årets EYOC kan nok skyldes at det jobber ildsjeler døgnet rundt frivillig for å løfte unge utøvere. Så ting tar tid og Norge er på god vei til å skape utøvere i klubb-, krets- og landslagsmiljøene som i fremtiden kommer til å gjøre Norge til "den" ledende o-nasjonen. Forhåpentligvis ;)

Ses i 2014.

Foto: Jan Kocbach